På badetur med noen fantastiske barn - fra slummen..

De som kjenner meg godt, eller du trenger kanskje ikke kjenne meg så godt for å vite at jeg er utrolig glad i bade. Om sommeren kan jeg bare ligge i vannet. Under vann. Hoppe. Dykke. Bare plaske og nyte følelsen av å kjenne vannet mellom fingrene og tåsene.

Forrige uke var jeg så heldig å få lov å bli med som leder sammen med Hanne, Else, Silje, Mari, Arne (Ørne, som thaiene kaller han for, han er misjonær her i Bangkok sammen med kone og 2 små jenter) og en kul prest fra Immanuel kirken og en barnehagetante i Home of Praise (barnehagen i slummen)
Vi hadde med oss omtrent 25 barn. På avstand ser de ut som helt vanlige barn. De er vanlige barn, men fra en helt annen plass enn de barna vi er vant med å passe på og leke med. Disse barna kommer fra og bor i slummen. Klongtoey-slummen under highwayen i Bangkok, ikke så langt fra der vi bor, egentlig. Han yngste som var med var kanskje 5 år og han eldste rundt 13 år. Noen var søsken. Andre kompiser eller venninner. Vi satt oss inn i bussen som hadde skvist seg innover i slummen.

Vi fikk beskjed om at de hadde spist et måltid før vi drog, men om de hadde det er ikke lett å vite. Mange av barna har kanskje alkoholiserte eller narkomane foreldre som ikke gidder å lage mat til dem. Gir de kanskje heller noen få baht så de kan gå og kjøpe seg noe godteri. Ikke rart mange har svarte små, ødelagte tenner..

Noen av barna var helt i hundre. Noen hadde stelt seg med solbriller, leppestift og hadde med seg en kam som de ofte kammet håret med. Noen av gutta hadde med seg en sniffer (typisk thai, ligner på en leppestift, som de har en sabla sterk duft i, som renser og frisker opp hele systemet – som man blir veldig avhening av, ikke noe farlig, men sikkert vanskelig å slutte med) i tillegg til sniffer var capsen på plass. I løpet av turen gikk både capsene og blant annet mine lilla solbriller på rundgang. Alle ville prøve, og danse til musikken som var på høyttaler i bussen.

Andre barn var tydelig spente. Vi hadde hørt at noen av dem aldri hadde vært på stranda før. Aldri badet i sjøen. Det viste seg at jeg kom til å være masse med en av disse. Ei storesøster som hadde med seg sine to tvillingbrødre. Hun var sterk utad og tydeligvis sjefen og kunne lett slå til småbrødrene sine. Vi var på gruppe sammen. Den rød gruppa. Sii dEEng (rød på thai) Jeg fikk også høre at hun og brødrene var de av barna som kom fra den verste familien. Begge foreldrene drev med narkotika og hadde verst levekår.

Da jeg hadde kommet meg ned til vannet og dukket meg, så jeg hun stod langs vannkanten. Holdt seg på avstand. Stod langt nok borte så bølgene ikke kom fram til henne. Hun prøvde nok å tulle seg litt vekk. Ikke vise at hun var redd. Jeg rakte fram armene mine for å vise henne at jeg kunne løfte henne uti og holde henne. Hun kom i armene mine. Redd, men vi tok skritt for skritt. Lenger og lenger ned i vannet. Vi ble sammen hele dagen. Fant oss en gummiring som vi lå oppi. Der var hun ganske trygg. Hun ville vise meg når hun prøvde å svømme. Jeg klappet i hendene og sa chai chai. JA! JA!

Vi var også i en apekatt-park. Lederne var like skvetne som barna. Plutselig kom det en ape hoppende ned fra trærne og slengte seg ned til oss. Noen av barna kastet godteri til de. En av gutta fikk seg et kutt i nakken. Han ble nok litt for tøff og apen slo til. Men det stoppet ikke moroa.

Jeg og Nuun, som jentas nickname var, hang sammen hele dagen. På bussen på vei hjem kom hun av og til å bare prikket meg på låret når jeg lå å sov. Så voknet jeg og så på henne. Hun smilte og lo. Det var en flott opplevelse å se ei jente bli tryggere og tryggere. Både på meg og på vannet vi badet i tidligere på dagen.

Grudde meg til å kjøre inn i slummen igjen, og slippe ungene ut av bussen for så å se dem gå hjemover. Og ja, det var ille. Det var vondt å se på. Nuun og brødrene og flere av de andre barna tuslet sakte hjemover mot skitne, ekle, skumle og gamle blikkskur. Jeg måtte rope på henne. Gikk mot henne og gav henne en klem, før hun gikk videre.

En veldig spesiell, tankevekkende og minnerik dag i en travel-fremdeles-turist-hverdag i store, mangfoldige og kontrastfylte Bangkok.

Kanskje hun allerede har glemt meg, men jeg vil ikke glemme henne og de andre barna…